Praksisperioden hos Kartverket har vært både lærerik og til tider krevende – men først og fremst utrolig givende. Vi har stått i en hverdag med mange parallelle oppgaver, der alt til tider føltes oppstykket og lite sammenhengende. Nå mot slutten ser vi likevel hvordan alle delene henger sammen i et større bilde, og hvordan arbeidet vårt faktisk bidrar til noe som på sikt kan få samfunnsmessig betydning.
Vi har stått i en hverdag med mange parallelle oppgaver og skiftende fokus. Selv om arbeidet til tider føltes oppstykket, ser vi nå hvordan delene kulminerer i en helhet som gir retning og verdi – også utover praksisperioden.
Noe av det viktigste vi har lært, er å håndtere koordinering, kommunikasjon og prioritering i et komplekst miljø. Det har ikke handlet om stressmestring, men om å navigere i en virkelighet med mange aktører, meninger og prosesser som løper samtidig – og der ingen sitter med hele svaret alene. Denne erfaringen gir et realistisk bilde av offentlig prosjektgjennomføring, inkludert alt arbeidet som skjer i kulissene for å skape fremdrift.
Vi har fordypet oss i Model Context Protocol (MCP) og i metodisk innsamling og analyse av kvalitative data. Intervjuer med nøkkelpersoner og systematisering av innsikt har vært krevende og lærerikt. Prosessen har skapt ringvirkninger i form av nye samarbeidspartnere, nye spørsmål og potensielt nye prosjekter.
Gruppen har fungert svært godt. Den psykologiske tryggheten har gjort det lettere å ta uenighet tidlig, lære av hverandre og likevel stå samlet utad. Det har styrket oss i møte med eksterne aktører – vi kan stole på at hver enkelt representerer gruppen på en god måte.
En annen lærdom har vært å forstå hvordan det er å arbeide i et offentlig miljø. Vi har måttet lese mellom linjene, forstå kontekst og tilpasse oss ulike roller og maktbalanser. Denne erfaringen har gitt innblikk i krav til diplomatisk teft og bedre rolleforståelse i det offentlige – noe man sjelden trenger på skolebenken.
Vi er stolte av å bidra i et arbeid som potensielt kan styrke beredskapsarbeidet i kommunene. Selv om vi ikke kan dele detaljer før rapporten er offentlig, oppleves det meningsfullt å vite at prosjektet kan få ringvirkninger utover praksisperioden.
At vi fortsetter i en midlertidig stilling ut året, ser vi som en naturlig forlengelse av praksisen – nå uten universitetet som mellomledd. Det gir oss muligheten til å ferdigstille arbeidet og levere et produkt som faktisk kan gjøre en forskjell.
Dette har vært en praksis som komplementert det vi har lært om samarbeid, ansvar og prosjektgjennomføring i studiet. Den har vist hvor uforutsigbart – og givende – det er å jobbe i et dynamisk miljø som Kartverket.